Sjøveisreglenes historie

Fram til midten av 1800-tallet ble hovedsakelig seilfartøy brukt til å transportere last, passasjerer, fisk og post. Bruk av fritidsfartøy eksisterte i svært liten grad, og da kun blant overklassen og de kongelige. De få reglene man hadde gjaldt kun for den enkelte nasjon, og internasjonalt var reglene lite konsekvente og i mange tilfeller motstridende. Dette førte til at fartøy ofte kolliderte (Werner, 2020).

Seilskutene bevegde seg seint, og kunne ikke seile rett mot vinden, men dette endret seg da det ble bygget flere dampdrevne skip mot midten av 1800-tallet. Skipene kunne nå seile uavhengig av vindhastighet og -retning. Dette førte til et behov for å revidere reglene, slik at de kunne tilpasses mer moderne fartøyer.

I 1838 ble det i den amerikanske kongressen vedtatt regler om bruk av lyssignal for dampskip. Farge, synlighet og plassering var derimot ikke beskrevet nærmere. I 1846 ble the Steam Act vedtatt i USAs parlament. Her ble det gitt regler som sa at fartøy skulle passere babord til babord, at kryssende fartøy skulle endre kurs til styrbord og videre at seilfartøy med vinden inn om babord skulle holde av veien for seilfartøy med vinden inn om styrbord. To år senere, i 1840, kom det krav til å føre sidelanterner og topplanterner.

I 1863 utviklet Britisk Board of Trade i samarbeid med den franske regjeringen et sett med nye regler. De påfølgende årene vedtok mer enn 30 maritime nasjoner disse reglene, inkludert USA og Tyskland. President Abraham Lincoln signerte lovverket og gjorde det til amerikansk lov i 1864. Disse reglene fikk nå egne regler som gjaldt innhenting og krav til fartøy som skulle beholde kurs og fart. Det ble også lagt inn krav om tåkesignal, nemlig et langt støt hvert minutt.

De mest veldokumenterte og kjente reglene ble skrevet av Thomas Gray i 1867, spesielt siden de ble skrevet på verseform:

If to your starboard RED appear,
It is your duty to keep clear;
To act as judgment says is proper;
To Port – or Starboard – Back – or Stop her!
But when upon your Port is seen
A Steamer's Starboard Light of GREEN,
There's not so much for you to do,
For GREEN to Port keeps clear of you.
When both sidelights you see ahead –
Port your helm and show your RED.
GREEN to RED – or, RED to RED –
Perfect safety – go ahead!

I 1889 ble den første internasjonale maritime konferansen for å revidere sjøveisreglene avholdt i Washington DC. Disse reglene ble vedtatt i 1890 og trådte i kraft i 1897.
Revisjonen medførte blant annet disse endringene:

• fartøy som ikke skulle vike skulle beholde kurs og fart
• krav til to topplanterner
• spesifisering av at fartøy som skulle vike ikke skulle krysse foran det andre fartøyet
• krav til signal ved kursendring.

I 1935 kom det en endring i hvordan ordrer for kursendring skulle gis til rormann. Før denne tiden brukte man ordrer som sa hvilken vei man skulle dreie rorkulten eller rorpinnen. Dersom man leser Thomas Greys vers om motsatte kurser, ser man at det står «port your helm». Noen nasjoner brukte også begrepet «port your tiller». Rormannen skulle da ta rorkulten mot babord, slik at fartøyet svingte styrbord. Denne effekten kjenner de fleste som har kjørt utenbordsmotor eller fartøy med asimutpropellere plassert aktenfor skipets dreiepunkt. Når man fikk ratt på fartøyene og kjetting- eller wirestyring av roret, ble det forvirrende å oppgi de rorordrer som ble brukt tidligere. Fra 1935 ble det derfor oppgitt rorordrer etter hvilken vei man ønsket å endre kurs (The Misunderstood Mariner, 2011).

I 1948 ble det av S.O.L.A.S International Convention gjort flere tilpasninger av reglene, blant annet for bruk av radar. Disse reglene ble ratifisert i 1952 og ble tatt i bruk i 1954. På en konferanse i London i 1960 ble det gjort nye endringer, og disse trådte i kraft i 1964.

De nåværende reglene ble vedtatt i 1972 og trådte i kraft i 1977. En viktig endring i denne utgaven var innføring av en regel om seiling i trafikkseperasjonssystemer (TSS), i lys av at det første systemet ble introdusert i Dover-stredet i 1967. Per juni 2013 var sjøveisreglene ratifisert av 155 stater, som til sammen representerte 98,7 % av verdens skipstonnasje.