error while rendering plone.resourceregistries.scripts

Navigation

Innledning

Sjøveisreglene er hjemlet i en internasjonal konvensjon, The International Regulations for Preventing Collisions at Sea 1972. Konvensjonen er utarbeidet av FNs sjøfartsorgan, International Maritime Organization (IMO). Reglene trådte i kraft 15. juli 1977 og avløste de tidligere reglene fra 1960. Sjøveisreglene er nedfelt i norske lov gjennom skipssikkerhetsloven og videre i forskrift om forebygging av sammenstøt på sjøen (Sjøveisreglene, 1975).

Sjøveisreglenes hovedoppgave er å sikre trygg navigering på alle hav og lukkede farvann, og har mye til felles med trafikkreglene som gjelder på landjorda. Felles for begge sett med regler er at de forsøker å få til et handlingsmønster mellom to parter, slik at man unngår kollisjon. Man vil komme opp i situasjoner der flere fartøy møtes, der sjøveisreglene ikke fullt ut dekker disse situasjonene. Beslutningene overlates da til navigatørens kunnskap og erfaring. Derfor kan heller ikke reglene ha absolutte påbud eller forbud, men må inneholde generelle råd og anbefalinger. En navigatør vil kunne komme opp i situasjoner der det må være rom for å gjøre egne vurderinger basert på de særegne omstendighetene. I flere av reglene finner man derfor uttrykket «(..) så fremt omstendighetene tillater det». Vi skal se mer på dette under regel 2.

Sjøveisreglene er inndelt i tre kapitler, der kapittel 1 er de internasjonale reglene og kapittel 2 inneholder de nasjonale reglene og kapittel 3 omhandler felles regler. Sjøveisreglene har i tillegg 4 vedlegg. Figur 1 viser inndelingen av de internasjonale reglene i kapittel 1.

De to første kapitlene har begge fem deler, som vist i Figur 2. I de internasjonale reglene er del B, regler for styring og seilas, igjen delt inn i tre avsnitt. Disse tre avsnittene er avsnitt 1, fartøy som navigerer under alle siktforhold, avsnitt 2, fartøy som navigerer i sikte av hverandre og avsnitt 3, fartøy som navigerer under nedsatt sikt. Disse avsnittene er det spesielt viktig å kjenne til, og de vil bli grundig presentert i denne boka.

Kollisjonsunngåelse kan sies å være litt som å kjøre bil for første gang. Etter en noe usikker start, vil man som regel etter hvert tilegne seg ferdighetene i å tolke reglene og handle etter dem. Det tar imidlertid litt tid å oppnå kunnskap og forståelse, og dermed kunne anvende reglene riktig. Noen studenter vil dessverre innarbeide en feil forståelse av reglene og vil ta disse misoppfatningene med videre i sin yrkespraksis som offiserer. Det kan oppstå situasjoner der en offiser danner seg en situasjonsbevissthet basert på feiltolkning av informasjon eller at offiseren ikke har nok tilgjengelig informasjon. Derfor er godt samarbeid på bro (Bridge Resource Management) en viktig forutsetning for å unngå kollisjon, spesielt når det er mørkt, mye trafikk eller nedsatt sikt.

Reglene er ikke ment å være en intellektuell utfordring. De er en logisk sett med regler laget for å holde fartøyer separert fra hverandre og gi en fullstendig og tilstrekkelig ramme for å beskytte seg selv, eget fartøy og andres liv. Likevel må man forstå at reglene er kompliserte og det er nødvendig med inngående studier i hvordan de ulike delene henger sammen.

Her er noen få viktige huskeregler man alltid skal ta med seg:

  • Tiden er essensiell om man skal unngå sammenstøt. Ikke kast den bort – spesielt med bruk av VHF.
  • Anta aldri at noe annet fartøy vil overholde reglene og vær forberedt på å gjøre egne tiltak.
  • Reglene tillater ikke et fartøy å seile inn i en fare uten å gjøre tiltak. Man har aldri «påkjørsrett».

Den evige diskusjonen i utdanningsinstitusjonene er om dekksoffiserene må kunne sjøveisreglene ordrett eller om det holder å ha en inngående forståelse for dem. Dersom man må velge mellom å kunne dem ordrett eller ha en grundig forståelse, så er det ingen tvil om at det siste er å foretrekke. Mange husker kanskje tilbake til sanger man lærte når man var barn. Julesangen «Her kommer dine arme små» får en noe annen betydning dersom man trodde det var armer det var snakk om i sangen og ikke fattige barn. Likevel er det viktig at man kan sjøveisreglene så godt at de kan anvendes i enhver situasjon om bord og at man forstår hvordan de ulike delene og avsnittene henger sammen.
Spesielt viktig er dette når det gjelder del B, regler for styring og seilas. Denne inndelingen må man kjenne til, og samtidig er det sterkt anbefalt å kunne navnet på de ulike reglene og hovedinnholdet i dem.

Figur 3 viser Blooms taksonomi. Pugging av sjøveisreglene ligger under punkt 1, der læringsfremgangsmåten er å huske for å kunne gjengi innhold. En slik læringsstrategi vil [aldri] være tilfredsstillende alene, og kan kun betegnes som overflatelæring. Sjøveisreglene må innlæres og forstås på et dypere nivå, ved å tolke alt fra enkle til mer komplekse situasjoner. Dette må være en del av opplæringen om bord i fartøyene, i klasserommet og på simulator. Tolkning av rapporter fra kollisjoner og tolkning av situasjonsbilder er en annen god læringsstrategi for å forstå reglene.

Man kan tenke seg følgende situasjon med fare for sammenstøt mellom to fartøy:

Situasjon med fare for sammenstøt

­– «Vessel B this is vessel A, what is your intensions?».

–«Vessel A this is vessel B. You should give me way according to rule 15, and I will keep my course and speed according to rule 17. Please alter your course to starboard!».

Et annet svar på meldingen til fartøy A kunne vært som følger:

–«Vessel A this is vessel B. Eh... I think you should go eh... starboard because you are approaching on my port side. You need to keep away from me».

Det er ingen tvil om at det er lettere å navigere etter reglene når man kan ordlyden best mulig. Samtidig vil man ha mer autoritet om man kan vise til nummeret på reglene samt innholdet. Jo tryggere man er på reglene, jo mer trygghet og autoritet viser man utad. Da er det også lettere å få til et godt samarbeid mellom offiserene på broa. God kjennskap til reglene vil også redusere nødvendigheten av en altfor utstrakt bruk av VHF blant offiserer for å unngå kollisjon. Dette skal vi se nærmere på i regel 5.

I denne boka er det gjort et forsøk på å gi noen tommelfingerregler for hvordan reglene kan tolkes og et sett med verktøy for å unngå sammenstøt. Ingen av disse er absolutte, siden mange situasjoner er ulike og ikke nødvendigvis kan løses med helt spesifikke manøvrer. Det må spesifiseres at det er navigatøren på broa som i hvert enkelt tilfelle må vurdere hva som er hensiktsmessig å gjøre. I sjøveisreglene finner man flere steder begrepet «(..) så fremt omstendighetene tillater det unngå å (..)». Dette sier noe om at det ikke er mulig å lage absolutte regler som kan brukes i alle situasjoner. Det er derfor viktig å hele tiden forholde seg til regel 2 i sjøveisreglene.