Kapittel 2: Havrettskonvensjonen «United Nations Convention on Law of the Sea» (UNCLOS)

 

Staters jurisdiksjon over sine egne territorium, land og hav, samt over sine statsborgere. Hvilken grad har staten kompetanse til å utøve statsmyndighet? Jurisdiksjon betyr rettshåndhevelse og handler om staters og lokale myndigheters grunnlag for å utøve i sitt territorium.

Jurisdiksjon handler om begrepet suverenitet og den suverene som har myndighet over statens territorium og statens borgere. En stat har også jurisdiksjon ut mot havet og opp i luften, i tillegg til jurisdiksjon over sitt eget landterritorium.

Mer om Jurisdiksjon ut mot havet:

Grunnlinjen er det målepunktet der man begynner å måle ut til de sonene i havet. Grunnlinjen er også definert som lavvannspunktet, der hvor kyst møter hav ved lavvann. Territorial farvannet er merket med TS (Territorial Seas) og den starter fra grunnlinjen.

Territorial farvannet strekker seg som sagt 12 nautiske mil fra grunnlinjen og man ser at der starter den tilstøtende sone CZ (Contiguous zone) og den økonomiske sone EEZ (Esclusive Ecomic zone) og kontinental sokkelen CS (Continental Shelf).

Fra dette punktet regnes ikke havet som en del av statens territorium men kyststaten har likevel noe begrensede muligheter til å utøve sin jurisdiksjon og suverenitet i de sonene som er utenfor 12 nautiske mil fra grunnlinjen.

På 12 nautiske mil er det et tydelig skille som er illustrert godt på denne skissen med hensyn på at den tilstøtende sone, økonomiske sone og kontinental sokkelen er det andre jurisdiksjoner som gjelder og at de overlapper hverandre.

Grunnlinjen trekkes opp fra odde til odde ved lavvann og til ytterkant av øyer ved rette linjer, og hvor det er innbuktninger kan den også trekkes med rette linjer.

Indre farvann omfatter den indre del av territorialfarvannet. Det omfatter hav-områdene innenfor grunnlinjene, som fjorder, bukter, sund og havner. Her har ikke utenlandske flaggede fartøy ferdselsrettigheter.

Det er heller ingen rett for fartøyene å anløpe havner i andre stater, med mindre det følger av avtaler eller i visse nødsituasjoner. MARPOL konvensjonen med de forskjellige vedlegg og utslipp, her blir nødvendig avstand oppgitt til fra nærmeste land, og «fra nærmeste land» menes fra grunnlinjen som vedkommende sjøterritorium.

Det er mange skip som har fått bøter fordi de har målt til land og ikke til grunnlinjen. Spesielt i Kina bukten er dette gjeldende.

Territorialfarvannet tilhører kyststaten og er sjødelen av dens territorium. Her har kyststaten full suverenitet og jurisdiksjon. Fremmede skip har rett til uskyldig gjennomfart. Det betyr at skipet skal opptre fredelig, ikke forurense utilbørlig eller gjøre annet som ikke henger sammen med å passere gjennom.

Her har kyststaten rett til å kontrollere skip som bryter reglene for toll, innreise og helse, også når bruddene har skjedd i sonene nærmere land.

Det gjelder både på og under havbunnen, og i vannsøylen. Dermed omfattes både mineraler, olje, gass og fisk.

Under visse vilkår kan en kyststat også få en ytre kontinentalsokkel utenfor 200 nautiske mil og det vil si fra 200 og opptil 350 nautiske mil. Utenfor 200 nautiske mil har kyststaten kun jurisdiksjon på havbunnen. Ved et eller annet punkt vil Kontinentalsokkelen stupe ned i dyphavet og der går grensen for den og der begynner det internasjonale felles havbunnområdet som kalles for «The area» («Området»).

Havrettskonvensjonen av 10. Desember 1982.

Reglene om det åpne hav er i hovedsak utviklet gjennom den folkerettslige sedvanerett og traktatretten. Det finnes en rekke traktater og avtaler om hvordan det åpne hav skal og kan benyttes, blant annet Genèvekonvensjonene av 29 april 1958 om det frie hav. Denne er ikke tiltrådt av Norge, men kan i det vesentlige anses som utrykk for gjeldende rett.

På bakgrunn av den teknologiske utvikling som muliggjorde utnyttelse av ressurser i havet og på havbunnen, utviklet det seg utover på 1950 tallet en statspraksis for at det forelå en alminnelig rettsoppfatning at kyststaten hadde suverene og eksklusive rettigheter til å utnytte ressursene på kontinentalsokkelen utenfor dens kyst.

FNs Folkerettskommisjon prøvde å kodifisere, som vil si å gjøre uskrevne regler til lov, den etter hvert oppståtte sedvanerett gjennom flere havrettskonferanser. En rekke konvensjoner ble etter hvert vedtatt, men viktige spørsmål som bredden på sjøterritoriet ble ikke løst. Den tredje havrettskonferanse i 1973 endte med havrettskonvensjonen av 10 desember 1982 hvor rettsordningen for alle havområder er regulert. Havrettskonvensjonen er ratifisert av Norge 24. juni 1996.

Reglene om det åpne hav gjenspeiler i det store og hele tidligere folkerett, med unntak av fiskebestemmelsene som gir kyststaten noe større rettigheter enn før utenfor 200 nautiske mil.

Det internasjonale havbunnsregimet er en folkerettslig nyskaping, som gir regler om undersøkelse og utvinning av ressursene på havbunnen og dens undergrunn utenfor nasjonal jurisdiksjon «Området». Dette området og dets ressurser er menneskehetens felles arv. Det innføres nye regler om vitenskapelig havforskning. Selv om alle staters rett til å drive vitenskapelig havforskning bekreftes, kan det kreves samtykke fra kyststaten når forskning skal skje i dens økonomiske sone eller på dens kontinentalsokkel. Slikt samtykke skal normalt gis.

Det er imidlertid en grense mellom rent vitenskapelig havforskning, som skal tillates, og forskning på ressursene på kommersielt grunnlag, som kan reguleres.

Fritt hav: Er et prinsipp som går tilbake til 1600-tallet der nasjonale rettigheter var avgrenset til et smalt belte utenfor kystlinjen, vanligvis 3 nautiske mil. Alt hav utenfor denne territorialgrensen var internasjonalt farvann – fritt for alle nasjoner, uten å tilhøre noen.

Norge og Storbritannia: Fra 25. februar 1812 og til 27. juni 2003 så hadde det Norske territorialfarvann en sone på 4 nautiske mil (som egentlig var 8 meter mindre enn 4 nautiske mil, en sjømil) ut fra grunnlinjen.

I 1951 ble det en tvist mellom Norge og Storbritannia som ble brakt inn for Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ). Tvisten gjaldt uenighet om metoden for fastlegging av grunnlinjer og bredden på norsk sjøterritorium og som ble kjent som «Fiskerigrensesaken».

I 1951 var det i folkeretten ikke klare regler for hvordan grunnlinjene skulle trekkes opp eller for bredden på sjøterritoriet. Grensen for kyststatens eksklusive rett til fiske og grensen for territorialfarvannet var de samme. En kyststat hadde den gang bare en territorialgrensen mellom kyststatens sjøterritorium og det frie hav. Grunnlinjen var trukket med rette linjer slik som beskrevet ovenfor. Det hadde vært flere konflikter mellom Storbritannia og Norge angående fiskerigrenser fra 1900 tallet og frem til 1951, der Storbritannia tidlig på 1900 hevdet at tre nautiske mil fra grunnlinjen trukket parallelt med kysten, eventuelt med sirkelbue rundt øyer og skjær, var folkerettslig sedvane.

Norge hadde siden 1935 trukket 47 rette grunnlinjer linjer fra Træna til grensen mot Russland, disse linjene varierte i lengde. Lengst var grunnlinjen over Lopphavet som var hele 44 nautiske mil over Vestfjorden var grunnlinjen 40 nautiske mil og over Varangerfjorden 30,5 nautiske mil. Etter Storbritannias syn kunne grunnlinjen imidlertid aldri overstige ti nautiske mil over en fjordmunning. Norge anførte at det ikke var noen fast, bindende folkerettsregel om hvilken metode som skulle anvendes for opptrekking av grunnlinjene. Den norske regjering mente at metoden med å følge kystens hovedretning var i samsvar med gjeldende folkerett om lavvannslinjen. Hovedvekten i Norges prosedyre ble lagt på de spesielle norske forhold kystens og skjærgårdens konfigurasjon, de nordnorske fiskerier, og den historiske utvikling.

Med ti mot to stemmer slo Haag-domstolen fast at den norske metoden for opptrekking av grunnlinjer ikke var i strid med folkerettens regel om lavvannslinjen.

Domstolens tilbakeviste Storbritannias påstand om at det i folkeretten eksisterte en maksgrense på ti mil for grunnlinjer over bukter og mellom øyer. Domstolen avviste også at grunnlinjen alltid må følge kysten parallelt i alle dens buktninger og retninger. Haag-domstolen introduserte et nytt generelt prinsipp om at grunnlinjen må følge «the general direction of the coast», kystens hovedretning. Norge fikk anerkjent prinsippet om at sjø- grensen utenfor Nord-Norge skulle trekkes i rette linjer med utgangspunkt i de ytterste øyer, skjær og nes.
Dette gjaldt også de bredeste fjordene, som Vestfjorden, Varangerfjord og Lopphavet. Norge fikk med dette beholde et omtvistet område på ca. 7000 kvadratkilometer i sitt sjøterritorium.

Norge, Storbritannia og Danmark: Delelinje er ofte synonymt med grenselinje til sjøs mellom to stater. Delelinje opprettes mellom to stater der hvor det er så kort avstand mellom statenes grunnlinje at det ikke naturlig er internasjonalt farvann mellom statene.

Et vanlig prinsipp for en delelinje er midtlinjeprinsippet, det vil si at delelinjen går like langt fra de to staters grunnlinjer. Forhandlingene med Danmark og Storbritannia foregikk på grunnlag av Genève konvensjonen av 1958 som la midtlinjeprinsippet til grunn.

Men Genève konvensjonen slo også fast at en kyststat rådde over havbunnen ut til 200 meter. Det var ikke noe problem for Danmarks vedkommende der sjøbunnen utenfor kysten lå på fra 30 til 50 meters dyp. Norge hadde imidlertid Norskerenna som var 3–400 meter dyp på det dypeste. Teoretisk sett kunne den norske sokkel ha stoppet der.

I oktober 1962 tok Phillips Petroleum Company kontakt med norske myndigheter for å få enerett til å lete etter og utvinne olje og gass på den delen av kontinentalsokkelen under Nordsjøen som da eller i framtiden kunne komme til å ligge under norsk jurisdiksjon. Jens Evensen var ekspedisjonssjef i utenriksdepartementet, fikk med seg Leif Terje Løddesøl og den den unge skarpe juristen Carl August Fleischer.

Storbritannia ga beskjed til den Norske delegasjonen i februar 1964 om at de var klare til å forhandle om en delelinje med Norge.

Jens Evensen slo til umiddelbart.

Norge hadde øyer i havgapet som ga en fordel mot Storbritannia med hensyn på avstand i fra grunnlinjen Avtalen med Storbritannia ble undertegnet i februar 1965. I desember samme år ble avtalen med Danmark undertegnet, også denne ut fra midtlinjeprinsippet. Norsk herredømme over kontinentalsokkelen var sikret. På denne tid var det vanlig at de «store» stater hadde fortrinnsrett ved forhandlinger og det var først etter Havrettskonvensjonen av 10. Desember 1982 at stater ble betraktet som likeverdig.

Fiskerigrenser og 200 nautisk mil økonomisk sone: Norge ønsket å beskytte de Norske fiskebanker men med en grense på 4 nautiske mil ga ikke nok beskyttelse. Den norske regjering hadde til hensikt å ensidig utvide fiskerigrensen til 12 nautiske mil. Utvidelsen omfattet bare fiskerigrensen og ikke territorialfarvannet, dette ble kunngjort på Stortinget mai 1960. Loven om norsk fiskerigrense på 12 nautiske mil ble fastsatt den 24.mars 1961, som i utgangspunktet skulle vare til oktober 1970. Island opprettet en fiskerisone på 12 nautiske mil i 1958, det resulterte i «Torskekrigen» mellom Storbritannia og Island som varte helt til 1976.

Storbritannia protesterte mot denne opprettelsen og hevdet at folkeretten ikke tillot en slik utvidelse av fiskerigrensen, og satte inn britiske krigsfartøyer for å beskytte britiske trålere fra islandske myndigheter. I 1973, samme år den tredje havrettskonferansen startet, opprettet Island en 50 mils fiskerisone. Dette førte til konfrontasjoner mellom Island og Storbritannia, som eskalerte etter at Island utvidet sin fiskerisone til 200 nautiske mil i 1975. Islendinger kuttet trålene til trålerne som fisket innenfor den nye grensen. Motsvaret fra Storbritannia ble marinefartøyer og fly som skulle beskytte de britiske trålerne.

Konflikten resulterte i at Island kuttet den diplomatiske forbindelsen til London og truet med å stenge NATO-basen på Keflavik flyplass i 1976. Hendelsene resulterte i en avtale som i realiteten godkjente Islands fiskerisone på 200 nautiske mil. På den tredje havrettskonferansen så var det 74 stater som hadde gjort krav på en territorialgrense på mellom tolv og 200 nautiske mil. Samtidig fremsatte en rekke kyststater et krav om at kyststater skulle ha rett til å opprette 200 nautiske mils økonomiske soner, uten fullstendig å ha en ferdig ide om hva dette i praksis skulle innebære. Hva var det som var det beste alternativet for å få sikret Norges kyststatsinteresser gjennom en utvidet fiskerigrense? Var det å kjøre på med en utvidelse til 50 mil slik som Island, eller skulle de kjøre på med 200 mils økonomiske sone?

Norges Rederiforbund og Norsk Sjømannsforbund var samstemte i spørsmål knyttet opp mot havrett. De var redd for at utvidede rettigheter til kyststater skulle føre til at utvidelser, slik som økonomiske soner, skulle bli til territorialfarvann, og dermed begrense skipsfartens frie stilling på havet. Jens Evensen påpekte i Stortinget 1975 at helt siden oppløsningen av unionen med Sverige i 1905 har Norge konsekvent gått inn for at tvister mellom land skal avgjøres ved fredelige midler.

Forhandlingslinjen skulle dermed føre videre den tradisjon Norge hadde ført med forhandlinger og drøftelser ved tvistespørsmål. Jens Evensen fastslo da også i sin redegjørelse til Stortinget at en ansvarlig Regjering må derfor velge forhandlingslinjen. Skipsfarten hadde tradisjonelt vært en av de dominerende interessene for Norge å ta hensyn til med tanke på havrett. Det ble et skille fra Norge som
skipsfartsnasjon til Norge som kyststat. Kyststatsinteressene ble stadig mer dominerende, altså ble hensyn til Norges fiskeriinteresser og oljeforekomster ble stadig viktigere for Norge. Den tradisjonelt viktige skipsfarten kom da mer i bakgrunnen i den norske offentlighet og som en del av Norges ansikt utad. Det var ikke slik at skipsfarten som en norsk interesse ble undertrykket. Å sikre fri ferdsel var fremdeles viktig for Norge på havrettskonferansen og i samtaler med andre land.

Tiden var forbi hvor skipsfarten var den dominerende norske interessen.

Den 1. januar 1977 opprettet Norge en økonomisk sone som strakte seg 200 nautiske mil ut fra kysten. Dette var resultatet av en langvarig internasjonal debatt og intense forhandlinger om råderett over havet.

Fiskevernesonen ved Svalbard og fiskerisonen ved Jan Mayen:
Svalbard ble betegnet som et land som ikke tilhører noen og det helt til Svalbardtraktaten ble inngått i 1920. Traktaten ga Norge full og uinnskrenket suverenitet over Svalbard, kun begrenset av traktaten selv. I kraft av sin suverenitet over Svalbard opprettet Norge i 1977 en fiskevernesone rundt Svalbard.

Fiskevernesonen er en sone på 200 nautiske mil rund Svalbard hvor Norge hevder retten til å regulere fisket med siktemål på å bevare ressursene. Fiskevernesonens nærmeste slektning innen havets folkerett er den 200 mils eksklusive økonomiske sonen. Forskjellen er at fiskevernesonen ved Svalbard er ikke-diskriminerende. Hva ligger i denne forskjellen? En eksklusiv økonomisk sone ville jo ha gitt Norge eksklusive rettigheter til fiske og fangst innenfor sonen. Grunnen til at norske myndigheter valgte å opprette en fiskevernesone er nettopp uenighetene om Svalbardtraktatens anvendelsesområde. Det ble derfor innført en midlertid fiskevernesone, fremfor en full økonomisk sone. Forskjellen ligger i at fiskevernesonen er ikke-diskriminerende. Med dette menes at den ikke forbyr utenlandske fartøy å fiske i sonen. Grunnlaget for at norske myndigheter valgte å opprette en fiskevernesone er nettopp uenighetene om Svalbardtraktatens anvendelsesområde. Det ble derfor innført en midlertid fiskevernesone, fremfor en full økonomisk sone.

En fiskevernesone ved Svalbard er dermed en mye midlere regulering enn en fult ut eksklusiv økonomisk sone. Svalbardtraktaten ble utformet etter første verdenskrig med utgangspunkt i datidens folkerettslige regler og sedvane, deriblant når det gjaldt maritime grenser. Kyststaters territorialfarvann var den gang gjerne tre eller fire nautiske mil. Ved overtakelsen i 1925 ble territorialfarvannet i området fastsatt til fire nautiske mil, i 2003 ble den utvidet til tolv nautiske mil. Fiskerisonen på 200 nautiske mil rundt Jan Mayen ble opprettet i medhold av soneloven med virkning fra 29. mai 1980, uten de begrensninger som gjelder for fiskevernesonen ved Svalbard. I likhet med fiskevernesonen er sonen rundt Jan Mayen ikke en full økonomisk sone, men en sone som er avgrenset til fiskeriformål. I motsetning til ved det norske fastland, er det ikke fastsatt en særlig fiskerigrense rundt Jan Mayen. Regelverket for utlendingers fiske og fangst i Norsk økonomisk sone (200 nautisk mil økonomisk sone) gjelder i utgangspunktet tilsvarende i fiskerisonen ved Jan Mayen.

Hva blir forskjell på økonomisk sone og kontinentalsokkelen?:
Siden kyststaten har rett til å etablere økonomiske soner på 200 nautiske mil og automatisk har sokkel ut til samme avstand, vil disse jurisdiksjonsområdene ofte overlappe.

Mange kyststater har imidlertid kontinentalsokkel som strekker seg lenger ut enn 200 nautiske mil. I den økonomiske sonen på 200 nautiske mil har kyststaten blant annet suverene rettigheter over de levende ressurser i vannsøylen, mens kontinentalsokkelen gir rett til ressursene på og i havbunnen. Kyststaten har enerett til undersøkelser av og utnyttelse av både de levende og ikke-levende ressursene på kontinentalsokkelen.

Om kontinentalsokkelen: De naturforekomster som er omhandlet i denne del, omfatter mineralske og andre ikke-levende forekomster på havbunnen og i undergrunnen, samt levende organismer tilhørende sedentære arter, det vil si organismer som på det stadium da de kan utnyttes, enten er ubevegelige på eller under havbunnen eller ute av stand til å bevege seg uten å være i konstant fysisk kontakt med havbunnen eller undergrunnen.

Snøkrabben ble første gang funnet på Gåsbanken sørøst i Barentshavet i 1996. Det er to hypoteser for hvordan snøkrabben har spredd seg til Barentshavet: innvandring fra øst, og innførsel via ballastvann?

Basert på de genetiske studiene som er gjort på krabben i Barentshavet er det ingenting som tyder på at det har skjedd en innførsel via ballastvann. I så fall ville en forventet å se en viss genetisk likhet mellom snøkrabbe i Barentshavet og de andre undersøkte områdene. I tillegg kan en forvente en reduksjon i «allele richness» (Allelfrekvensen representerer forekomsten av en genvariant i en populasjon. ... En allelfrekvens beregnes ved å dele antall ganger allelen av interesse blir observert i en populasjon med det totale antall kopier av alle alleler på det spesifikke genetiske stedet i populasjonen). noe som er typisk dersom utgangspunktet for den eksplosjonsartede utviklingen var ett relativt begrenset antall individ som har spredt seg via ballastvann. Dette er ikke observert i dataene fra Barentshavet.

Analysene viser mer slektskap mellom snøkrabber fra Barentshavet og Beringstredet og østkysten av Canada enn med krabber fra Vest-Grønland. Funn av snøkrabber flere steder mellom Barentshavet og Beringstredet i øst, støtter derfor hypotesen om at snøkrabben i Barentshavet kan ha spredt seg ved vandring vestover fra Tsjuktsjerhavet, nord for Beringstredet og inn i Barentshavet. Størstedelen av snøkrabbebestanden finnes på russisk sokkel i Barentshavet og i 2012 ble det også gjort funn av snøkrabben i Karahavet. Store deler av norsk sokkel er potensielt leveområde for snøkrabben og det er gjort enkeltunn av snøkrabbe både nordvest og sørvest av Spitsbergen.

Det er innført et generelt forbud mot å fiske snøkrabbe på norsk sokkel, men fartøy som oppfyller visse krav kan søke om dispensasjon. Snøkrabben er en sedentær art og den forvaltes ut fra sokkelrettigheter og ikke fiskerisoner. Dermed er det sokkelstatene Norge og Russland som alene forvalter snøkrabbebestanden i Barentshavet. Denne avgjørelsen medførte at EU-land som hadde fisket snøkrabbe de foregående årene ble utestengt fra fiskeriet fra og med 2017.

---

Kampen videre fra 2017: Snøkrabbe, kontinentalsokkel og Fiskerivernsonen ved Svalbard.

Som man ser av skissen ovenfor så er ikke det ikke rare området «Norges sokkel» dekker nord øst i Barentshavet men det var et viktig prinsipp at Norge vant frem med hensyn på snøkrabbe fiske i Svalbardsonen. Det er dette som er kjernen i snøkrabbestridens, Norske myndigheter har i mange år visst at Norge står nokså alene i synet på kontinentalsokkelens status i forhold til traktaten, men har sittet stille i båten. Det har fungert rimelig godt fordi ingen av partene har sett seg tjent med å sette en konflikten på spissen i et område som har så stor geopolitisk betydning.

I 2017 ble det som kjent bestemt at snøkrabben skulle forvaltes etter kontinentalsokkelprinsippet i Barentshavet som en sedentær art og ikke en fisk, noe som effektivt stengte ut alle land fra dette fisket, utenom Norge og Russland. Likevel tildelte EU 16 europeiske fartøy tillatelse til å fiske snøkrabbe i Svalbardsona rett etter, og truet Norge med søksmål for å få tilgang til fisket under Svalbardtraktaten men Norge sto fast på sitt med at ingen snøkrabber deles bort. Hva er det som stopper fiskerne fra å tjene penger på denne nye ressursen i norske farvann? Er det for mange fiskere som jakter for få krabbe? Er det for mye konkurranse rundt selve fisket? Er det mangel på fangsteffektivitet rundt selve ressursutnyttelsen? Eller er det usikkerhet rundt Svalbardsona og kontinentalsokkelprinsippet som hindrer den store gevinsten fra å kunne løses inn? Nå hardner frontene likevel. Ikke med utgangspunkt i strid om de mye omtalte energiforekomstene som kan ligge skjult under havbunnen, men på grunn av en skapning som kravler rundt på den.

Brexit: Etter at Storbritannia gikk ut av EU, har Norge ment at torskekvotene britene hadde, skal fordeles mellom Norge og Russland. Det mener ikke Den europeiske union. EU truer Norge med økonomiske sanksjoner om de ikke får en større kvote, og Norge holder fast ved at de vil bruke Kystvakten og arrestere europeiske skip om de fisker mer enn deres del. Etter Brexit har Norge satt en lavere kvote til EU enn tidligere ved Svalbard. En nedgang fra 29.000 til 19.000 tonn torsk.

EU mener at Svalbard-traktaten, ikke gir Norge rett til å bestemme fiskerikvotene over andre land som har signert avtalen. Dette til tross for at Svalbard er anerkjent som norsk territorium fra 1920-tallet. Svalbardtraktaten, som er den eneste eksisterende traktat igjen av de som er inngått før den 2. verdenskrig, har den fått en litt usikker fremtid? Hvis konflikten med EU eskalerer seg så kan traktaten bli gjennomgått og møte en dom i den internasjonale domstolen i Haag.? Det er få nasjoner rundt Norge som deler Norges syn med hensyn på forståelsen av Svalbartraktaten.

Smutthullett i Barentshavet er et trekantformet havområde i det nordlige Barentshavet. Området befinner seg utenfor noen stats jurisdiksjonsområde. Smutthullet i Barentshavet regnes som internasjonalt farvann. Havområdet er mer enn 200 nautiske mil utenfor Norges og Russlands fastlandsgrense.

Smutthullet er derfor utenfor begge lands fiskevernesone og økonomiske sone. Norges sokkel er vest av delelinjen men Russisk sokkel er øst for. 30 november fastslo Høyesterett i en sak, saken gjaldt et litauisk rederi og skipperen om bord, som begge hadde blitt ilagt forelegg for fangst av snøkrabbe på norsk kontinentalsokkel i Smutthullet i Barentshavet. Den fastslo at Norge har suveren rettigheter over kontinentalsokkelen i Smutthullet. Det er første gang det blir slått fast av Norges høyeste domstol. Det andre betyr at det ikke er konflikt mellom norsk strafferett og folkeretten.

Det var viktig for staten Norge å vinne frem fordi det neste kunne ha blitt fiske av snøkrabber i Svalbard sonen. Har Svalbard en egen sokkel? Som alle andre landområder, genererer også Svalbards kyster kontinentalsokkel. Det er en sammenhengende kontinentalsokkel som strekker seg langt nordover fra Fastlands-Norge, rundt og forbi Svalbard. Situasjonen geologisk er ikke vesentlig annerledes enn for Shetlandsøyene på britisk sokkel eller Novaja Zemlja og Franz Josef Land på russisk sokkel. Det er geologisk sett ikke en egen, atskilt kontinentalsokkel. Er det riktig å si at sokkelområdene rundt Svalbard er del av norsk kontinentalsokkel? Det er ingen som bestrider at Svalbard er en del av Norge. All sokkel som har utspring i norske territorier, er norsk og er undergitt norsk myndighet (jurisdiksjon) i tråd med havretten. Sokkelområdene rundt Svalbard er derfor del av Norges kontinentalsokkel.

Samme situasjon oppstår i Smutthavet som ligger mellom Fastlands-Norge, Jan Mayen, Svalbard, Island, og Færøyene. Fiskebestanden er som følge av flere år med omfattende tyvfiske redusert. Norge undertegnet maritime avgrensningsavtaler for Smutthavet med Island og Danmark i oktober 2019. Avtalen med Danmark omfatter også Færøyene. De tre avtalene gjelder avgrensning av kontinentalsokkelen utenfor 200 nautiske mil i den sørlige delen av Smutthavet, det vil si i området mellom Færøyene, Island, Fastlands-Norge og Jan Mayen. I dette området har Norge, Island og Danmark overlappende kontinentalsokkel.

Gråsonen og delelinjen i Barentshavet:
Det store utestående problemet mellom Norge og Russland øst, nemlig hvor skulle grenselinja gå mellom norsk og russisk sokkel? Siden 1970 har det vært forhandlet om dette uavklarte spørsmålet, og det norske kravet om at det er midtlinja mellom norsk og russisk kyst som måtte gjelde, lot seg ikke forene med det russiske kravet om at en delelinje i Barentshavet må følge sektorlinja, fra lengdegraden ved grensen og rett nordover polhavet helt til Nordpolen. Eneste unntaket som russerne gjorde var at i det området rundt Svalbard som omfattes av Svalbardtraktaten, så var det russiske kravet sammenfallende med østgrensa i den såkalte «Svalbard-kassa» (se rett linjert innsvingning på skissen under ved Svalbard).

Gråsoneavtalen ble inngått i 1978. Denne avtalen ble inngått for å hindre at det skulle oppstå konflikter om jurisdiksjon på de viktige fiskefeltene i dette området. I et definert havområde skulle begge land kunne fiske, og norsk kystvakt skulle kontrollere norske båter, mens russisk kystvakt skulle kontrollerer russiske båter og tredjelands båter som fisker på russisk lisens. I april i 2010 ble Norge og Russland enige om hvor delelinjen skulle gå, og 15. september ble avtalen undertegnet i Murmansk av statsminister Jens Stoltenberg og den russiske presidenten Dmitrij Medvedev. Mens Norge hadde holdt seg til midtlinjeprinsippet, hadde russerne insistert på at en sektorlinje skal danne havgrensen i nord. Dette førte til overlappende krav, og først i 2010 ble landene enige om et kompromiss og en endelig delelinje..

UNCLOS og MARPOL

Eksempler på dette er «Torrey Canyon» ulykken i den Engelske kanalen i 1967 som førte til Ansvarskonvensjonen (Den internasjonale konvensjon om erstatningsansvar for oljesølskade) og Inngrepskonvensjonen fra 1969 (vrakfjerning). «Exxon Valdez» grunnstøtingen utenfor Alaska i 1988 medførte Beredskapskonvensjonen fra 1990 (Internasjonal konvensjon om beredskap, aksjon og samarbeid ved oljeforurensning). Formålet med reguleringene i de internasjonale konvensjonene er å beskytte og verne det marine miljøet ved å minimalisere risikoen for utslipp fra normal drift og ulykker. Konvensjonene gir blant annet regler for å gjennomføre dette med systemer for overvåking og sanksjoner. Eksempler på forebyggende metoder er utbygging av kontrollsystemer ved sertifisering og havnestatskontroll. En annen metode er krav til fartøyskonstruksjon og utslippsgrenser samt mottaksordninger for ulike forurensingsemner i havnene. UNCLOS blir ofte omtalt som en «paraplykonvensjon» fordi bestemmelsene er så generelle at de bare kan bli gjennomført hvis de blir utdypet og utfylt i andre konvensjoner.

En stat har i utgangspunktet eksklusiv suverenitet over sitt territorium, herunder skip som fører statens flagg. Som følge av dette har flaggstaten i utgangspunktet ikke noen plikt til å etterleve lovgivningen til andre stater. Flaggstatsprinsippet er et utslag av havets frihet. Skipet skal utelukkende være underlagt flaggstatens jurisdiksjon på det åpne hav, unntatt hvis noe annet uttrykkelig er hjemlet i UNCLOS eller andre traktater. Flaggstaten må derfor ha avgitt suverenitet gjennom en konvensjon, for eksempel i UNCLOS eller MARPOL, for at kyststaten skal ha rett til å håndheve sin lovgivning på flaggstatens skip.

Hvis et Norsk registrert tankskip får oljesøl på tankdekk i en utenlandsk havn men ingen oljesøl over bord så er det flaggstaten som skal håndtere denne situasjon og ikke kyststaten. Selv om kyststaten må akseptere «uskyldig gjennomfart» i sjøterritoriet, har den rett til å fastsette lovgivning for å hindre, begrense og kontrollere forurensing fra disse skipene. Lovgivningen slår også fast ikke skal gjelde et skips utforming, bygging, bemanning eller utstyr med mindre reglene gjennomfører «allment aksepterte internasjonale regler eller standarder». Lovgivningen får derfor i denne sammenheng bare anvendelse hvis den er i samsvar med reglene i MARPOL.

Det betyr i praksis at kyststaten for eksempel ikke kan kreve at en oljetanker i uskyldig gjennomfart skal ha dobbelt skrog uten at dette er hjemlet i MARPOL. Derimot gjelder det ingen begrensninger på utslippsreglene, noe som innebærer at kyststaten kan gi lover som har strengere utslippsregler enn MARPOL.

Spørsmålet er om skip mister statusen av å være i uskyldig gjennomfart bare når forurensingen er forsettlig og alvorlig, eller om det mister denne statusen også ved uaktsomme og mindre alvorlige utslipp? Håndhevelsesbestemmelsene etter UNCLOS og MARPOL gir vilkår for hva som skal til for at kyststaten kan får rett til å inspisere et skip i sjøterritoriet. Et skip som har forulykket blir ikke ansett for å være i uskyldig gjennomfart og er dermed underlagt kyststatens fulle jurisdiksjon. UNCLOS sier at kyststaten ikke bør håndheve sin straffelovgivning i territorialfarvannet, men det er ikke noe forbud mot det.

Er det derimot fare for at følgen av den straffbare handlingen berører kyststaten, gjelder ikke denne henstillingen Dette vil være tilfelle når oljeutslipp av en viss størrelse har skjedd utenfor kyststaten. Blir det ved undersøkelse av dokumentene under havnestatskontrollen, oppdaget at det har skjedd ulovlige utslipp i sjøterritoriet etter reglene i MARPOL eller nasjonal lovgivning kan kyststaten håndheve etter bestemte regler i UNCLOS og MARPOL Hva hvis det blir utslipp i den eksklusive økonomiske sonen?

Den eksklusive økonomiske sonens bredde kan være opptil 200 nautiske mil fra grunnlinjen og i UNCLOS er hovedregelen for skipsfarten i den økonomiske sone at her gjelder prinsippet om havets frihet og flaggstatsjurisdiksjon. Det er imidlertid et krav at skipsfarten må være forenlig med de øvrige bestemmelsene i UNCLOS, noe som innebærer at flaggstaten må overholde reguleringene om for eksempel forurensing. Dette betyr igjen en begrensning i flaggstatsprinsippet i denne sonen. UNCLOS gir også kyststaten rett til å opprette «a particular, clearly defined area» i dens eksklusive økonomiske sone, i områder som trenger spesiell beskyttelse av miljømessige årsaker. I dette området kan de vedta" special mandatory measures» for å hindre forurensing fra skip.

Det er det strenge vilkår for å få opprette slike områder, blant annet de vanlige reglene være tilstrekkelige, kyststaten må ha rådført seg med andre berørte stater og fått samtykke fra IMO. IMO omtaler disse områdene som PSSA (particularly sensitive sea areas) («Særskilt Sensitive Sjøområder»). IMO har også vedtatt en resolusjon som regulerer både «special areas» og PSSA. En sammenlikning av «special areas» etter MARPOL og med PSSA, viser at «special areas» vanligvis er lukkede eller halvlukkede havområder og kan omfatte deler av både sjøterritoriet, økonomisk sone og åpent hav, mens PSSA er begrenset til økonomisk sone. Bestemmelser for kyststaters håndhevelse av ulovlige utslipp begått i den økonomiske sonen er gitt i UNCLOS. Vilkåret for håndhevelse etter dette er at skipet fortsatt befinner seg i den økonomiske sonen eller i sjøterritoriet. Systemet er tilsvarende som for sjøterritoriet, men det skal mer til før kyststaten kan gripe inn.

Havnestatskontroll:
UNCLOS konvensjonen etablerer prosedyrer for havnestatskontroll og samarbeid. En havnestat er staten i havnen hvor skipet søker anløp og er lokalisert. Utgangspunktet er at havnestaten ikke kan gi sin lovgivning ekstraterritorial virkning på åpent hav, selv om den venter med å håndheve til skipet kommer i havn. Hovedregelen er at flaggstaten har ansvaret for sine skip, og håndhevingen av konvensjonsreglene er primært flaggstatens ansvar.

Hvis flaggstaten ikke oppfyller sine forpliktelser, er det viktig å ha systemer der andre kan gripe inn. Både i UNCLOS og MARPOL hjemler at havnestaten også kan sanksjonere brudd utenfor sin jurisdiksjon når skipet er frivillig i havn. Kyststaten får derfor utvidet kompetanse når den opererer som havnestat. Et frivillig anløp til en annen stats havn er dermed også en aksept av havnestatens jurisdiksjon for å sikre at reglene er overholdt. MARPOL og andre IMO konvensjoner har innført stadig strengere havnestatskontroll for skip som ligger frivillig i havn.

En av de viktigste forpliktelsene for havnestaten etter reglene i MARPOL er å opprette mottaksanlegg for skip. Ved å legge større vekt på havnestatskontroll, får andre stater enn flaggstaten mulighet til å reagere mot fartøy som ikke etterlever internasjonale miljøforpliktelser, noe som igjen er en konsekvens av at mange skip er under bekvemmelighetsflagg. Fordelen med havnestatskontroll at det er en nøytral inspeksjon av skipet. Videre kan inspeksjon snarest mulig, det vil si i nærmeste havn, bidra til å forhindre at det skjer bevisforspillelse. IMO har vedtatt prosedyrer for havnestatskontroll som inneholder betydningen av grunnleggende begreper og tolkninger av IMO-konvensjonene. Det er også vedtatt regionale avtaler for havnestatskontroll som dekker de fleste regioner i verden.

Havnestatens jurisdiksjon etter UNCLOS og MARPOL:
Hovedbestemmelsen for havnestaters håndhevelse er UNCLOS bestemmelser som gjelder ved nødstilfelle har et skip rett til anløp og kyststaten kan ikke stille vilkår for dette.

Havnestatens håndheving må skje i samsvar med rettssikkerhetsgarantiene i samsvar med UNCLOS sitt reglement Havnestaten må blant annet ikke oppholde et fremmed skip lenger enn nødvendig. Havnestatskontrollen er som hovedregel begrenset til å kontrollere om det finnes gyldig sertifikat, oljedagbok og andre dokumenter som IMO-konvensjonene krever om bord. Konvensjonsbrudd på regler om sertifikater og tekniske krav for skipet, for eksempel når det gjelder konstruksjon, design og utstyr, er kjennetegnet ved at de ikke er begrenset til tid og sted. Konvensjonskravene om disse forholdene skal alltid være oppfylt og er de ikke oppfylt ved starten av reisen, kan de heller ikke oppfylles underveis. UNCLOS og MARPOL gir havnestaten ansvar for å treffe et forvaltende tiltak for å sikre at et skip ikke seiler hvis skipet mangler sertifikat eller det er «clear grounds» til å anta at det ikke er samsvar mellom skipet og sertifikatet og skipet i tillegg representerer en uforsvarlig risiko for skade på det marine miljø, men skipet kan få tillatelse til å gå til nærmeste reparasjonsverft. Etter MARPOL kan havnestaten også nekte et skip adgang til havnen hvis det ikke oppfyller bestemmelsene i konvensjonen.

En ser at Havrettskonvensjonen er overordnet IMO/ILO sine konvensjoner og det er Havrettskonvensjon som også legger til rette for havnestatskontroll.
En konvensjon utarbeides av ekspertkomiteer eller statsrepresentanter i organisasjonen (for eksempel FN eller IMO). Deretter legges teksten frem for organet i organisasjonen som kan vedta teksten. Etter dette inviteres statene til å slutte seg til. De kan enten signere eller ratifisere konvensjonen. Når en stat signerer signaliserer den en positiv holdning om at den vil bli part, men uten enda å binde seg juridisk.

Stater som vil forplikte seg juridisk til å gjennomføre konvensjonens bestemmelser, må ratifisere konvensjonen.

En stat behøver ikke å gjennomføre alle tiltak for å oppfylle konvensjonen før ratifisering, men det forventes at den sørger for overenstemmelse med forpliktelsene innen rimelig tid. Konvensjonens bestemmelser begynner å virke (trår i kraft) som oftest etter at et bestemt antall stater har ratifisert. Når Norge undertegner en internasjonal konvensjon er ikke konvensjonen automatisk norsk lov. Den blir først bindende når stortinget har gitt sitt samtykke og sanksjon i Kongelig statsråd.

Lovforarbeider
Lovforarbeider omfatter blant annet materiale som NOU-er (Norsk offentlig utredninger), høringsuttalelser, stortingsproposisjonen fra departementet, innstillingen fra fagkomiteen, samt forhandlingene på Stortinget. Forarbeidene er en rettskildefaktor og vil normalt bli tillagt stor vekt ved tolkningen av lovteksten.

Havrettskonvensjonen mål og utviklingen videre: Mål er å muliggjøre rettferdig og effektiv utnyttelse av havressursene, for å beskytte og bevare det marine miljøet, for å fremme maritim sikkerhet.

Viktige samarbeidspartnere: Basel-konvensjonen er en konvensjon vedrørende kontroll med transport av farlig avfall Konvensjonen har utformet regler for å fange opp import og eksport av farlig avfall mellom stater med sikte på å stoppe transport av farlig avfall fra industrialiserte land til utviklingsland. Europarådet: er en traktatfestet, mellomstatlig organisasjon med 47 medlemsstater, hovedsakelig europeiske.

Rådets viktigste oppgave er å verne om menneskerettighetene, demokrati og rettsstatsprinsippet Folkerepublikk Kina, IMO og Den internasjonale domstolen: FNs domstol og folkerettens eneste generelle internasjonale domstol.

Den internasjonale domstolen er det øverste juridiske organ i FN. Den ble etablert i 1945 for å erstatte den tidligere domstolen for mellomfolkelig rettspleie og startet sin virksomhet året etter. Domstolen har sete i Haag i Nederland. Det er viktig for UNCLOS å samvirke med andre deler av folkeretten.

Ny avtale skal forhindre uregulert fiske i Polhavet (ratifisert 09.06.2020) som skal forhindre uregulert fiske i internasjonal del av Polhavet og fremme forskning på fiskebestander i området. Avtalen er viktig for fremtidig bevaring og eventuell bærekraftig høsting av fiskebestander i Polhavet. Med denne avtalen får man på plass et føre-var-tiltak før fiske er aktuelt, slik at man unngår de problemene en kjenner fra andre internasjonale havområder hvor uregulert fiske har etablert seg.

Hva med Havrettskonvensjonen i fremtiden?:

Andre store utfordringer er knyttet til overfiske, tap av biologisk mangfold, forurensning og forsøpling og forsuring av havet. Disse problemene er til en viss grad relatert, og de grunnleggende drivkreftene bak dem er den økende verdensbefolkningen og vårt økende forbruk.
Samtidig er viktige svar på disse problemene å finne i havene, som vind- og hydrokinetisk energiproduksjon uten CO₂-utslipp, mineraler for å gjøre økonomien grønnere, og mer næringsrik mat av høy kvalitet for en voksende befolkning. Det globale rammeverket for havstyring basert på UNCLOS er av grunnleggende betydning for å møte disse utfordringene.
Det gir statens ansvar og veiledning om ledelse så vel som internasjonalt samarbeid. Den viktigste hindringen for effektiv gjennomføring av konvensjonen og dens relaterte virkemidler er mangelen på eller utilstrekkelige institusjoner, utdanning, ressurser og politisk vilje til å oppfylle det ansvaret rammeverket gir.

Forbedringer i denne forbindelse vil kreve massiv, ytterligere internasjonal innsats og investeringer i kapasitetsbygging i spesielt utviklingsland. Med en økende verdensbefolkning og økende press på havene, er det et økende behov for å vurdere ulike aktiviteter og press sammen, i tillegg til å sikre at ulike aktiviteter styres effektivt.

Som det fremgår av inngangen til konvensjonen allerede ved undertegnelsen i 1982, «er havområdets problemer nært knyttet til hverandre og må betraktes som en helhet».