Kapittel 1: Folkerett og menneskerettigheter

1. Folkerett (international law)

Hva er folkerett?
Det spørsmålet har studenter stilt meg flere ganger og det er ikke bare å svare på i en fei? Selve Folkeretten har gjennomgått en del forandringer over tid. Folkerett blir også kalt for internasjonal rett og man kan for eksempel høre på nyhetene ifra krigen i Syria (2011 – dags dato) at det har vært bruk av kjemiske våpen og det er i strid med folkeretten.

Folkeretten regulerer både krig og fred men hva er egentlig Folkerett? Hvis man tar for seg flere definisjoner av folkerett fra gamme tid til nå, slik som: Interrnational law is a law between states, which conserns states only and exclusively, Lassa Oppenheim (1908) L. Oppenheim var en kjent tysk jurist. Han blir av mange betraktet som faren til den moderne disiplinen i folkeretten.
I 1948 hadde Frede Castberg denne definisjonen:

I begge disse to definisjoner er det kun snakk om stater som rettssubjekter i folkeretten. Frede Castberg var jurist og senere rektor for universitetet i Oslo og en drivkreftene bak etablering av statsvitenskap som eget universitetsstudium.

Frede Castberg sin definisjon er gammelmodig på det tidspunktet med hensyn på rettssubjekt fordi i 1945 ble De Forente stater etablert. En mer moderne definisjon er Torkel Opsahl (jurist og som var professor ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo): Folkeretten er de rettsregler som er bindende for statene i Deres innbyrdes forhold og bindende for FN og andre internasjonale rettssubjekter.

Malcom Shaw (Britisk juridisk akademiker, forfatter, redaktør og advokat) sin definisjon (2017):

Her blir rettssubjektet utvidet til å innbefatte internasjonaleorganisasjoner og i noen tilfeller, enkelt individer. En mer folkelig definisjon der det ikke er så sterkt fokus på rettssubjekt er Carl August Fleischer sin (1998):

Carl A Fleischer, jurist, dr. juris og professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hans viktigste fagområder er folkerett og statsrett og han spilte en viktig rolle under forhandlingene om kontinentalsokkelen mellom Norge, Danmark og Storbritannia mot slutten av 1960-årene. Carl A Fleischer legger her til grunn at folkeretten er et rettssystem som gjelder uavhengig av andre rettssystemer slik som «norsk rett» og «dansk rett». Folkeretten som rettssystem regulerer forholdet mellom stater og andre internasjonale organisasjoner, her også enkelt individer. Folkerett er et internasjonalt rettssystem som i prinsippet er separat fra nasjonale rettssystemer men i praksis er delvis inkorporert i nasjonal rett. Folkeretten Primærkilder: Traktater, Sedvaner (Staters praksis) og generelle rettsprinsipper.

FNs hovedkvarter i New York

Traktater

Traktater er avtaler mellom folkerettssubjekter, for eksempel mellom to eller flere stater. Traktater er i utgangspunktet bare bindende for deltakende stater. I tillegg tar enkelte traktater sikte på å nedtegne allerede gjeldende sedvanerett, eller får en så omfattende deltakelse at de danner utgangspunkt for sedvanerett, og dermed kan bli bindende også for ikke-deltakende stater, som for eksempel om havrettskonvensjonen under havrett

Sedvanerett

Sedvanerett etableres på bakgrunn av praksis og overbevisning om at praksis er i samsvar med de krav som stilles av retten. Her kan også ikke-deltagende rettssubjekter bli bundet, men det stilles krav om omfattende og ensartet praksis.

Dermed kan man inntil regelen er dannet hindre passasje fra praksis til sedvanerett dersom tilstrekkelig mange stater uttaler seg om at denne er i motstrid med retten, eller selv står for avvikende praksis. Kravene til dannelse avpasses også til om sedvanen skal være av global karakter, eller om den begrenses til for eksempel en region. Det har vært anerkjent at enkeltstater kan bli fri fra en sedvanerettsregel under utvikling ved å protestere mot denne regelen

Alminnelige rettsprinsipper

I tillegg til disse to hovedkildene anses alminnelige rettsprinsipper som anerkjennes av alle siviliserte stater som rettskilder jamfør vedtektene for Den internasjonale domstol. Det er videre klart at vedtak i internasjonale organisasjoner kan få betydning ved fastleggelse av retten

Folkerettens betydning i praksis

Folkeretten og det internasjonale samfunn mangler både en obligatorisk lovgivningsmyndighet, obligatoriske domstoler og tvangsmyndighet. Dette omtales tidvis som folkerettens mangel på vertikale strukturer, og utgjør en av de tydeligste forskjeller på folkeretten og de fleste nasjonale rettssystemer.

Det er likevel en kjensgjerning at folkeretten av statene selv hevdes å være forpliktende for dem, og virkelig eller angivelig oppfattes slik av deres myndigheter. Hva angår for eksempel overholdelsen av avtaler, tyder meget på at denne er like regelmessig og selvfølgelig mellom stater som mellom enkeltpersoner. Noe annet er at det i det ene som i det annet tilfelle kan forekomme bevisste tilsidesettelser, og at disse, når de finner sted mellom stater, lett vil få særlig iøynefallende og skjebnesvangre konsekvenser

Dualisme

Dualisme er i rettslig sammenheng en betegnelse på forholdet mellom nasjonal rett og folkerett. Under en dualistisk tilnærming kan man ikke i det nasjonale rettssystemet bygge rettigheter og forpliktelser direkte på folkeretten.

Folkerettslige forpliktelser må isteden være gjennomført i nasjonal rett, for eksempel ved at lov eller forskrift direkte sier at den folkerettslige forpliktelsen gjelder som nasjonal rett som oftest blir kalt inkorporasjon eller innfører en tilsvarende regel i nasjonal rett blir som oftest kalt transformasjon. Dualisme står for et system hvor folkeretten gjelder som en del av den nasjonale rett

Spesiell folkerett

Det skilles gjerne mellom alminnelig folkerett og spesiell folkerett. Alminnelig folkerett er regler som gjelder alle områder av folkeretten og omfatter blant annet rettslige spørsmål knyttet til opprettelsen og opphør av stater, inngåelse og tolkning av folkerettslige avtaler og staters generelle rettigheter og plikter.

Den spesielle folkeretten er særregler som gjelder for visse avgrensede fagområder.

Fagdisipliner som havrett, miljørett, EU/EØS-rett, handelsrett, menneskerettigheter, internasjonal strafferett og internasjonal humanitærrett er eksempler på rettsdisipliner som ofte omtales som spesiell folkerett.

---

Hvilken nytte har folkeretten i det daglige?

Nordmenn reiser mer til utlandet og utenlandske turister kommer til Norge i større grad, Covid -19 satt en midlertidig stopp for dette, men med på lasset følger en del internasjonale reguleringer. Spesielt for flyselskaper som kan krysse landegrenser og fly over andre land men folkeretten er også viktig økonomisk for Norge. Norge eksporterer store mengder som for eksempel olje og fisk, det importeres en god del varer. Eksport, import og transport er viktige områder for folkerett fordi store økonomiske interesser knytter seg til hvordan disse reglene er utformet. Internasjonalt handel er stort sett bestemt gjennom folkerettslige regler.

ILO – International Labour Organization

International Labour Organization, ILO, ble grunnlagt i 1919 som et resultat av fredsforhandlingene i Versailles etter første verdenskrig. ILO ble i 1946 tatt inn som FNs første særorganisasjon for arbeidslivet. I dag er 187 stater medlemmer av ILO. ILOs målsetninger er blant annet å gi støtte til utvikling av demokrati og grunnleggende arbeidstakerrettigheter, bidra til økt sysselsetting og fattigdomsbekjempelse samt beskyttelse av arbeidstakere. Dette gjøres i form av konvensjoner og anbefalinger.

ILO er basert på et trepartsprinsipp, som skiller organisasjonen vesentlig fra de andre mellomstatlige organisasjoner. Dette innebærer at arbeidsgivere og arbeidstakere deltar på lik linje med myndighetene når konvensjoner og rekommandasjoner skal utformes og vedtas. Når det gjelder ILOs strukturelle oppbygning, kan også denne deles inn i tre kategorier: Den internasjonale arbeidskonferansen, ILOs styre og Det internasjonale arbeidsbyrået.

Den høyeste beslutningsmyndigheten i ILO tilligger Den internasjonale arbeidskonferansen, «the International Labour Conference», som består av representanter fra samtlige medlemsstater, samt arbeidsgiver- og arbeidstakerrepresentanter. Dens viktigste oppgave er å forberede, diskutere og fatte beslutninger vedrørende ILOs konvensjoner og anbefalinger. Arbeidskonferansen samles i Genève hvert år i juni, som høyeste utøvende organ i tiden mellom de internasjonale arbeidskonferansene fungerer ILOs styre, «the Governing Body». Styret består av 28 regjeringsmedlemmer, 14 medlemmer fra arbeidsgiverorganisasjoner og 14 medlemmer fra arbeidstakerorganisasjoner. ILOs styre bestemmer i all hovedsak ILOs politikk og program.

Det internasjonale arbeidsbyrået ligger i Genève og er ILOs faste sekretariat og operasjonelle hovedkvarter. ILO har egne konferanser og instrumenter for skipsfart. I ILO Joint Maritime Commission deltar bare sosialpartene koordinert av ISF (ICS) og ITF. Arbeidsdepartementet har mesteparten av fagansvaret og det koordinerende fagansvaret for ILO-arbeidet. Nærings- og handelsdepartementet har fagansvaret i forhold til maritime konvensjoner.

Konvensjon om sjømenns nasjonale identitetskort – ILO nr. 108 og ILO nr. 185.

De stater som har ratifisert denne konvensjonen, forplikter seg til etter søknad å utstede sjømannsidentitetspapir. Det skal foruten opplysninger om utstedende myndighet inneholde innehaverens navn, fødselsdato og fødested, nasjonalitet, kjennetegn, fotografi, underskrift eller, hvis innehaveren ikke kan skrive, avtrykk av tommelfinger.

Sjømann med slikt identitetspapir har rett til innreise i det område konvensjonen gjelder for.

Konveksjonen var i tråd med folkeretten, sjøfolk trengte ikke å søke om konvensjonelle visum i forbindelse med innreisetillatelse. Enkelte nasjoner anvendte kun sjøfartsbok for identifisere sjøfolk ved innreise eller ved innklarering ved ankomst havn, pass ble ikke benyttet. I 2003 ble denne konvensjonen erstattet av konvensjon nr. 185 vedrørende sjøfolks identitetsbevis. Land som har ratifisert konvensjonen forlanger ikke visum av sjøfolk på landlov, forutsatt at de kan framvise gyldig identitetskort.

Etter terrorangrepene 11. september 2001 innførte USA og flere andre land restriksjoner på landlov for sjøfolk på skip under fremmed flagg. Det samme var tilfelle under koronavirus-pandemien i 2020. ILO-konvensjonene gjelder ikke for besetninger på militære fartøyer. Uavhengig av spørsmålet om Norges ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 185 var det etter Sjøfartsdirektoratets syn, behov for en oppgradering av sjøfolks identitetsbevis som før var en del av sjøfartsboken. Dette begrunnet direktoratet hovedsakelig med kravene i ISPS-koden om adgangskontroll til skip, havner og deres sikkerhetssoner. Sjøfartsdirektoratet viste videre til at sentrale havnestater, herunder USA, har satt e strenge krav til identifisering av sjøfolk før disse gis adgang til statenes territorier.

Direktoratet viste også til at EU var sterkt opptatt av saken, og til at det generelle krav til adgangskontroll følger av EUs rådsforordning om bedre sikring av skip og havnefasiliteter, vedtatt i 2004 som en oppfølging av ISPS-koden.

I 1920 ble den første maritime ILO konvensjon ratifisert, minimums alder til sjøs og det skulle bli hele 67 konvensjoner til. Problemet var at en del av de maritime ILO konvensjonene har fått liten tilslutning og flere har av den grunn ikke trådt i kraft. Reglene har vært vanskelig tilgjengelige for brukerne på grunn av antallet konvensjoner, og har samtidig inneholdt materielle bestemmelser som en rekke medlemsstater hadde funnet det vanskelig å akseptere. På denne bakgrunn besluttet ILO i 2001 å starte forhandlinger om en ny konvensjon for sjøfolks arbeids- og levevilkår. «The Maritime Labour Convention» (MLC) (ILO – konvensjon nr. 186) ble vedtatt 23. februar 2006. Det var i tillegg behov for å utvikle mer effektive tilsynssystemer for å motarbeide lavstandard skipsfart.

Konvensjonens tilsynssystemer er også tilpasset de nyere internasjonale system for kontroll og tilsyn med internasjonale standarder for sikkerhet til sjøs og beskyttelse av det marine miljø som har blitt vedtatt av FNs sjøsikkerhetsorgan IMO. Hensikten med MLC var å lage en mer oversiktlig og brukervennlig konvensjon som styrker rettighetene til sjømenn. Konvensjonen betegnes som den «fjerde pilar» i det internasjonale regelverket om sikkerhet og miljø til sjøs, sammen med tre konvensjoner utarbeidet av IMO:

• Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs (SOLAS),
• Den internasjonale konvensjon om hindring av forurensning fra skip (MARPOL) og - STWC- (Den internasjonale konvensjon om normer for opplæring, sertifikater og vakthold for sjøfolk, 1978, med endringer) konvensjonen.

Ikrafttredelsen ga en verdensomspennende reform av sjøfolks arbeidsmiljø og rettigheter. Maritime Labour Convention gir regler om blant annet helsekrav, arbeidsformidling, ansettelsesavtale, lønnsutbetaling, arbeids- og hviletid, ferie, hjemreiser og lugarer.

I tillegg kommer regler om medisinsk hjelp, rederiets ansvar ved sykdom og personskade, krav til arbeidsmiljø, samt trygdeordninger for sykdom og ykesskade. MLC 2006 trådte i kraft 20. august 2013.

Starten på Folkeretten er etter det jeg kan finne ut i Wien 1815. Wienkongressen i 1815 markerte slutten på Napoleon-epoken i Europa. Etter et kvart århundre med revolusjonerende krigføring og fransk imperial ekspansjon under Napoleon I, tegnet Kongressen kartet over Europa og etablerte en ny politisk orden for å sikre fred og stabilitet etter flere tiår med uro og territoriale så vel som politiske endringer nesten overalt i Europa. Versaillestraktaten av 1919 er fredsavtalen som ble skapt etter den seks måneders lange fredskonferansen i Paris i 1919, som førte til den offisielle slutten på første verdenskrig.

Traktaten ble ratifisert 10. januar 1920 og krevde at Tyskland tok på seg ansvaret for krigen og dermed var pliktig til å betale store beløp i krigserstatninger. I likhet med mange andre traktater, er den oppkalt etter stedet der den ble undertegnet: I Speilsalen i Versaillespalasset. 18. januar 1919 åpnet en fredskonferanse i Versailles i Frankrike som arbeidet med denne traktaten.

Folkeforbundet trådte i kraft i 1920, og hadde som sitt hovedformål å hindre nye kriger. Utover 1920 - og 30-tallet ble det imidlertid tydelig at forbundet hadde store svakheter. USA avsto fra å bli med, og Tyskland og Sovjetunionen ble nektet medlemskap de første årene. Forbundet hadde heller ikke noen militærstyrker som kunne hindre aggresjon. Nedrustningskonferansen i 1932 gikk i oppløsning. Frankrike nektet nedrustning, og Tyskland ville ha et like stort forsvar som andre store land, selv om de i fredsavtalen i 1919 hadde gitt avkall på dette. Japan, Italia og Tyskland begynte å bygge opp imperiene sine ved hjelp av våpenmakt.

Da andre verdenskrig brøt ut i 1939 hadde Folkeforbundet utspilt sin rolle. Forbundet var likevel det første forsøket på å skape en internasjonal fredsorganisasjon uten direkte forankring i bestemte politiske maktgrupperinger.

De forente nasjoners pakt ble underskrevet i San Francisco 26. juni 1945 av 50 nasjoner, deriblant Norge. Navnet Forente nasjoner var allerede bestemt av president Franklin D Roosevelt i 1942. FN trådte formelt i virksomhet 24. oktober 1945. FN-pakten opprettet seks hovedorganer:

På Generalforsamlingen deltar alle medlemsstatene i FN på likeverdig grunnlag. Generalforsamlingen er FNs politiske hovedorgan og behandler en rekke viktige saker og konfliktområder som settes på Generalforsamlingens dagsorden. I tillegg behandler den valg- og medlemskapsspørsmål. Forsamlingen møter normalt til sesjon i perioden september–desember (hovedforsamlingen), men også ved behov ellers i året. I tillegg kan det innkalles til spesialsesjoner.

Sikkerhetsrådet består av 15 medlemmer, derav fem faste: Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA. De ti øvrige medlemmene velges av Generalforsamlingen for en toårsperiode. Sikkerhetsrådets hovedansvar er å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.

For gyldig vedtak kreves det ni positive stemmer, samt at ingen av de fem faste medlemmene stemmer mot vedtaket (nedlegger veto).

Sikkerhetsrådet kan innkalles til enhver tid, og vedtakene rådet fatter, er bindende for medlemsstatene. Norge var medlem av Sikkerhetsrådet i periodene 1949–1950, 1963–1964, 1979–1980 og 2001–2002. Norge ble opptatt i FNs sikkerhetsråd igjen for perioden 2021-2022, til en prislapp av 34 millioner kroner, Norge sitter som et ikke-fast medlem i Sikkerhetsrådet. Dette er femte gangen Norge sitter i Sikkerhetsrådet, også kalt verdens mektigste rom.

FNs sikkerhetsråd har ansvar for å bevare fred og sikkerhet. Når det oppstår en trussel mot fred i verden, er det rådets oppgave å forhindre at det blir væpnet konflikt Vanligvis prøver Sikkerhetsrådet å løse konflikter gjennom forhandlinger. Dette kan skje ved å kalle inn de som er uenige til forhandlinger eller å utnevne spesialutsendinger. Da blir noen sendt ut for å forhandle mellom partene det er konflikt mellom, i håp om å finne en fredelig løsning. Rådet kan også utplassere fredsbevarende styrker. Disse skal brukes for å redusere konfliktnivået, og sørge for at freden varer lenge etter en konflikt. Norge har bidratt i flere fredsbevarende operasjoner for FN.

Hvis dette ikke virker, kan rådet bestemme at FN skal gripe inn i konflikten. I ytterste konsekvens ved bruk av militær makt. Alle land i verden er forpliktet til å gjøre som Sikkerhetsrådet sier.

Det økonomiske og sosiale rådet (Ecosoc) har 54 medlemmer som velges av generalforsamlingen for en treårsperiode etter en geografisk fordelingsnøkkel mellom de fem regionene. Norge var sist medlem av Ecosoc i perioden 1999–2001. Ecosoc er FNs fremste organ for behandling av økonomiske og sosiale spørsmål i videste forstand. Rådet trer sammen én gang i året. Sesjonen er delt inn i ulike segmenter, hvorav et høynivåsegment med deltakelse på ministernivå. Ecosoc behandler samarbeidet i en rekke kommisjoner og organisasjoner og søker å koordinere arbeidet som foregår i disse. Saker som er behandlet i Ecosoc, sendes til generalforsamlingen for endelig vedtak.

Sekretariatet ledes av generalsekretæren, som velges av generalforsamlingen etter anbefaling fra Sikkerhetsrådet for en periode på fem år. Nordmannen Trygve Lie var FNs første generalsekretær. Dagens generalsekretær er Portugals tidligere statsminister António Guterres som tiltrådde i 2017.

Tilsynsrådet har som hovedoppgave å overvåke territorier som er underlagt FNs tilsyn i henhold til Paktens kapittel 12. Antall medlemsland er 193.

Den internasjonale domstolen, som har sitt sete i Haag, har femten medlemmer som er valgt av generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet for ni år. Jens Evensen var siste norske medlem av domstolen, i perioden 1986–1994.

FNs fond, programmer og særorganisasjoner dekker en lang rekke ulike fagfelter som utvikling, humanitær innsats, landbruk, helse, industri etc. Fond og programmer (for eksempel Unicef og UNDP) er underlagt FNs generalforsamling. Særorganisasjoner (for eksempel WHO, FAO) er medlemsorganisasjoner med egne styrende organer. Mer informasjon om fond programmer og særorganisasjoner finner du her

Hva gjør FN?

FN har mange formål og funksjoner. FN er en internasjonal organisasjon bestående av så godt som alle verdens stater. FN er en politisk arena og global møteplass for internasjonalt samarbeid. I FN utvikles det internasjonal lov gjennom internasjonale konvensjoner og traktater. FN setter dagsorden og leverer informasjon om viktige temaer som angår alle FNs medlemsland.

I FN samles verdenssamfunnet til diskusjon, felles beslutninger og felles handling for å løse felles problemer og skape felles muligheter.

---

FN er også en aktør – som fredsbevarer, fredsmekler, menneskerettighetsforsvarer, utviklings- og humanitær aktør. FN-systemet er stort, i tillegg til de fem hovedorganene (Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Det økonomiske og sosiale råd, FNs sekretariat og Den internasjonale straffedomstol) så består det av særorganisasjoner, og fond og program, og andre enheter. De internasjonale finansieringsinstitusjonene som Verdensbanken og Pengefondet er også en del av FN-systemet.

FN setter normer og standarder som for eksempel menneskerettighetene, men også for eksempel internasjonale regler for flytrafikk i den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO). Man tenker oftest på FN som fredsbevarer, FN som driver humanitært arbeid etter katastrofer eller i kriser og FN som bistandsaktør og stemme for de svakeste.

FN har mange roller og arbeider på felt der det også er andre aktører, men som ikke nødvendigvis kan gjøre disse tingene med samme legitimitet, for eksempel bistand til avvikling av valg. FN tilrettelegger også for at medlemslandene skal kunne finne fram til felles løsninger og rammeverk som ofte har stor betydning for oss, som for eksempel havretten

Er FN effektivt?

FN er som nevnt en organisasjon hvor alle de 193 medlemslandene i mange sammenhenger stiller på lik linje. Dette gir en unik legitimitet og er FNs styrke. Det er også en utfordring da ulike interessemotsetninger kan svekke FNs handlekraft. Mange prosesser er styrt av konsensusprinsippet, og det kan derfor være vanskelig å komme til enighet da en mindre gruppe land utnytter konsensusprinsippet til å blokkere vedtak.

FNs og folkeretten

Statene har opprettet internasjonale organisasjoner i forsøk på å videreutvikle og håndheve folkeretten. FN er den viktigste av disse organisasjonene. Det er tre hovedgrunner til at FN er viktig for folkeretten: Folkerett lages i FN.FN er den viktigste arena der nye internasjonale avtaler blir forhandlet frem. Mange av de mest sentrale konvensjonene i folkeretten er FN-konvensjoner. FNs generalforsamling er en arena der alle medlemsstatene kan bidra til å utvikle folkeretten. I Generalforsamlingen har statene én stemme hver. Forsamlingen kan ikke vedta bindende resolusjoner, bare anbefalinger. Likevel kan disse resolusjonene få stor folkerettslig betydning, for eksempel ved at de legger grunnlag for nye konvensjoner, eller at Den internasjonale domstolen (ICJ) bruker dem som argumenter for sine avgjørelser som har stor innflytelse på hvordan folkeretten skal forstås i lignende saker. Denne domstolen er det øverste juridiske organet i FN.

FNs sikkerhetsråd bidrar til å lage folkerett. I motsetning til Generalforsamlingen kan Sikkerhetsrådet fatte bindende vedtak. Det betyr at FNs medlemsland må gjøre som Sikkerhetsrådet sier. Sikkerhetsrådet behandler bare saker som gjelder internasjonal fred og sikkerhet.

FN passer på at folkeretten følges. FNs hovedansvar er å bevare internasjonal fred og sikkerhet. FN-pakten gir derfor FN myndighet til å sørge for at statene følger folkeretten. Sikkerhetsrådet er det mektigste organet i FN, og det eneste i verden som kan bestemme at det skal brukes militærmakt for å stanse en konflikt. Den internasjonale domstolen er FNs hovedorgan for folkerettslige løsninger på konflikter mellom stater.)

FN-pakten er den viktigste avtalen i folkeretten

FN-pakten beskriver de grunnleggende reglene i folkeretten:

• Alle konflikter skal løses på fredelig vis.
• Ingen stater har lov til å bruke makt mot andre stater.
• Ingen har lov til å blande seg inn i andre lands interne anliggender (suverenitetsprinsippet).
• FNs sikkerhetsråd kan tillate maktbruk hvis de mener at internasjonal fred og sikkerhet er truet.
• Alle stater må oppfylle menneskerettighetene.
• Alle stater har en plikt til å beskytte og oppfylle menneskerettighetene.

 

Krigens folkerett

Reglene for krigføring (krigens folkerett) er en annen gren av folkeretten. Målet med krigens folkerett er ikke å forby krig, men å lage regler for å hindre at krigen fører til unødvendige lidelser. Denne delen av folkeretten kalles «humanitærrett». En svært viktig del av humanitærretten er å beskytte dem som ikke deltar aktivt i krigen, nemlig de sivile.

Hvem kan dømmes i folkeretten?

Det er hovedsakelig stater som kan dømmes i folkeretten, men det fins muligheter for at også enkeltindivider kan bli stilt for en folkerettslig domstol. Et slikt eksempel er Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Den behandler saker hvor nasjonale rettssystemer ikke er villig, eller i stand til å straffeforfølge mennesker som anklages for å ha begått krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord

Individer

Det er først de senere årene at individer har fått en plass i folkeretten. Fordi folkeretten skal regulere forhold mellom stater har ikke individer hatt noen plass i rettssystemet. Rettssakene har pågått mellom stater, eller mellom internasjonale organisasjoner.

Etter hvert som menneskerettighetene har blitt en viktigere og viktigere del av folkeretten, har dette endret seg. I de senere årene er de folkerettslige reglene blitt tolket slik at enkeltindivider kan kreve sine rettigheter gjennom folkeretten og klage inn en stat som bryter disse rettighetene. Dette gjelder først og fremst menneskerettighetsbrudd.

---

2. Menneskerettigheter (Human rights)

De er basert på en forståelse av menneskeverdet som universelt og ukrenkelig. Disse rettighetene er ufravikelige og tilhører alle mennesker, og kan hverken gis eller tas fra noen. Sammen utgjør menneskerettighetene en helhet der enhver rett og frihet er like viktig.

Menneskerettighetserklæringen blir regnet som en milepæl i menneskehetens historie. Det ble utformet av representanter med ulik religiøs, kulturell og rettslig bakgrunn fra alle verdens regioner, og ble vedtatt av FNs generalforsamling i Paris den 10. desember 1948. Den ble dermed det første lovlige dokumentet for å beskytte universelle, menneskelige rettigheter. Deklarasjonen utruster alle mennesker med grunnleggende rettigheter, som for eksempel retten til liv, ytrings- og religionsfrihet og likhet for loven.

FNs menneskerettighetssystem.
FNs overordnede formål er å sikre internasjonal fred og sikkerhet. For å nå dette målet skal FN arbeide for å fremme og oppfordre til respekt for menneskerettigheter.

Hva gjør FN for menneskerettighetene?
Lager regler og sørger for at de holdes, sørger for at alle land møtes for å bevare og styrke menneskerettighetene, overvåker menneskerettighetssituasjonen i verden, og vurderer om FN skal gripe inn mot menneskerettighetsbrudd i konflikter.

To typer rettigheter

Det er vanlig å dele inn menneskerettighetene i to kategorier:

Politiske og sivile rettigheter handler om rettssikkerhet, frihet fra overgrep, og rett til å delta politisk i samfunnet. Ytringsfriheten og prinsippet om at alle skal være like for loven er eksempler på politiske og sivile rettigheter.

Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter handler om at vi har rett til å få dekket mennesker grunnbehov. Retten til arbeid, utdannelse og en tilfredsstillende levestandard er eksempler på slike rettigheter.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD)

I domstolen kan 820 millioner europeiske borgere få prøvd sin sak dersom de mener at en medlemsstat har krenket deres rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen. EMDs dommer er bindende for alle 47 medlemsland som har ratifisert konvensjonen. Norge har vært medlem av Europarådet siden grunnleggelsen i 1949, og Europarådet er ikke en del av EU men alle medlemsland i EU er medlem av Europarådet.

Domstolen har 47 dommere, en fra hvert land. Det er Europarådets parlamentarikerforsamling som velger dommerne, ut fra en liste av tre kandidater som landets regjeringen har oppnevnt. Selv om dommerne er nominert av sin medlemsstat, er det et tydelig skille mellom stat og dommer, for å unngå politiske føringer ved domstolens arbeid. Samtidig sitter dommerne på svært viktig ekspertise om sine nasjonale rettssystemer, som blir aktivt brukt av domstolen. Europarådets viktigste oppgave er å verne om og fremme menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper. I tillegg spiller Europarådet en viktig rolle for å sikre stabilitet og motvirke konflikter i Europa. Siden slutten av den kalde krigen har demokratibygging i Sentral- og Øst-Europa stått særlig sentralt

Eksempel på saker som er på brudd av menneskerettigheter, folkerett med mer:

I mai i 2007 ble Norsk Sjømannsforbund frifunnet i Oslo Tingrett for å ha trukket tariffavgift fra tre sjøfolk som er medlemmer i Fellesforbundet for Sjøfolk, FFFS. Den 14.03. 2008 var ankesaken oppe i Borgarting lagmannsrett. Det er tre ansatte om bord på skip flagget under Norsk Internasjonalt Skipsregister, NIS, som gikk til sak mot Sjømannsforbundet, siden det trekkes tariffavgift av deres hyre. De tre saksøkerne som er medlemmer i Fellesforbundet for Sjøfolk, et forbund uten tariffavtale i det aktuelle fartsområdet, har hele tiden hevdet at dette tvangstrekket er å regne som tvungen innmelding i Sjømannsforbundet. Noe som saksøkerne er et brudd på menneskerettighetene om fagforeningsfrihet.

Da saken var oppe i Oslo tingrett våren 2007, ble Sjømannsforbundet frifunnet på alle punkter, og saken ble som forespeilet fra FFFS sin side, anket inn for Borgarting Lagmannsrett.

Brudd på menneskerettigheter: Saken gjelder spørsmål om det er hjemmel for trekk i lønn av tariffavgift til fagorganisasjon hos uorganiserte arbeidstakere, og om dette innebærer et brudd på EMK artikkel 11 (Den Europeiske menneskerettskonvensjon)

---

Art 11.Forsamlings- og foreningsfrihet

1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige forsamlinger og til frihet til forening med andre, herunder rett til å danne og slutte seg til fagforeninger for å verne sine interesser.
2. Utøvelsen av disse rettigheter skal ikke bli undergitt andre innskrenkninger enn de som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Denne artikkel skal ikke hindre at lovlige innskrenkninger blir pålagt utøvelsen av disse rettigheter for medlemmene av de væpnede styrker, av politiet og av statsforvaltningen

Lagmannsretten kan ikke se at noen av disse avgjørelsene gir grunnlag for å slå fast at ordningen med tariffavgift som praktiseres av NSF og de arbeidsgivere som er omfattet av Nordisk NIS-avtalen, er i strid med EMK artikkel 11. Samtlige avgjørelser gjelder fagforeningsmedlemskap, og også ellers ligger forholdene så vidt annerledes an enn i saken her, at det ikke kan trekkes noen slutninger av den praksis som er fremlagt.

De synspunkter som lagmannsretten har gitt uttrykk for ved vurderingen av om tariffavgiften er i strid med prinsippet om den negative organisasjonsfriheten i norsk rett, vil også være relevante ved vurderingen av om ordningen er konvensjonsstridig. I forhold til den praksis fra EMD som foreligger til nå, vil det imidlertid innebære en betydelig utvidelse av rekkevidden av artikkel 11 dersom ordningen med tariffavgift skulle settes til side som konvensjonsstridig.

Lagmannsrettens konklusjon er etter dette at ordningen med tariffavgift for de ankende parter ikke strider mot EMK artikkel 11 nr. 1. Noen vurdering av om vilkårene i artikkel 11 nr. 2 er oppfylt, er derfor ikke aktuelt.

Heller ikke EMK som tolkningsmoment kan lede til noen annen konklusjon på spørsmålet ovenfor om interne norske rettsregler er til hinder for at trekket lovlig kan foretas.

De ankende parter har også påberopt seg Den europeiske sosialpakten artikkel 5, som i første punktum lyder slik i norsk oversettelse:

For å sikre eller fremme arbeidstakernes og arbeidsgivernes rett til fritt å opprette lokale, nasjonale eller internasjonale organisasjoner for å ivareta sine økonomiske og sosiale interesser, og til å slutte seg til slike organisasjoner, forplikter partene seg til å sørge for at den nasjonale lovgivning eller gjennomføringen av den ikke gjør inngrep i utøvelsen av denne rett.

Det er lagmannsrettens oppfatning at bestemmelsen ved anvendelse på saken her ikke rekker lenger enn EMK artikkel 11. Et krav om at ordningen med tariffavgift er ulovlig kan således heller ikke føre frem på dette grunnlaget.

Etter dette må Norsk Sjømannsforbund frifinnes så vel i fastsettelsessøksmålet som i fullbyrdelsessøksmålet. Tingrettens dom blir å stadfeste.

Saken var fullstendig tapt også for tingretten, og lagmannsretten slutter seg til tingrettens omkostningsavgjørelse, som også blir å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Saken ble anket til Høyesterett 24.11.2008:

Etter stemmegivning avsa Høyesterett denne dom:

1. Norsk Sjømannsforbund er uberettiget til å motta tariffavgift etter Nordisk NIS-avtale § 15 fra de tre sjøfolkene i denne sak.
2. Norsk Sjømannsforbund plikter å tilbakebetale til de to av sjøfolkene som beløp som de er blitt trukket i tariffavgift etter at stevningen til tingretten ble uttatt.
3. I sakskostnader for Høyesterett betaler Norsk Sjømannsforbund til de tre sjøfolkene og Fellesforbundet for Sjøfolk i fellesskap 159 195 – ett hundre og femtini tusen ett hundre og nittifem – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.
4. Sakskostnader for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.

Fellesforbundet ville ha anket denne sak til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg hvis de ikke hadde vunnet frem i Høyesterett

Havnestreiken fra 2013 til 2017

I november 2013 gikk Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) til boikott av Risavika terminal utenfor Stavanger for å sikre havnearbeiderne tariffavtale. I desember samme år gikk havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen ut i sympatistreik med sine kolleger. Samtidig som 28 havnearbeidere i Oslo har vært i konflikt med terminalselskapet Yilport for å få tariffavtale. Noen lignede konflikter i Drammen. Konflikten i havne-Norge utviklet seg fra en helt vanlig tariffkamp til en kamp om så mye mer. Der arbeidsgiverne og NHO vil ha bort havnearbeidernes fortrinnsrett og fjerne hele ILO-konvensjon 137 som sikrer dem arbeid.

Havnearbeiderne i Norge og mange andre land er sikret en fortrinnsrett til arbeidet med å losse og laste skip, over 50 Tonnes dødvekt, gjennom en konvensjon vedtatt av ILO (den internasjonale arbeidslivsorganisasjonen). Konvensjonen 137 ble vedtatt i 1973, ratifisert i Norge året etter og trådte i kraft i 1975.

Konvensjonen har som målsetting å skjerme og sikre havnearbeiderne en sikker og forutsigbar inntekt. Konvensjonen gjelder for dem som har arbeid som sin viktigste årlige inntekt. Artikkel 3.2 i konvensjonen slår fast at registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid. I Norge er fortrinnsretten en del av tariffavtalen mellom Transportarbeiderforbundet og NHO, og arbeidet i havnene er organisert gjennom et samarbeidsorgan der havnearbeiderne er fast ansatt. Ledelsen ved Risavika Terminal ønsket ikke tariffavtale fordi lossinga og lastinga av skip er for dyrt. De vil bruke sjøfolk som jobbet på skipene og for en billig penge til denne jobben. Etter tre år med rettssaker, tøffe konfrontasjoner og anklager om streikebryteri i Tromsø havn, ble streiken avblåst i januar 2017. Forbundsstyret i Norsk Transportarbeiderforbund vedtok torsdag 12. januar at havnestreiken i Risavika og sympatistreikene i Tromsø og Mosjøen skulle avsluttes.

Dermed opphørte også streikebidraget som Transportarbeiderforbundet har gitt til de streikende. Årsaken var høyesterettsdommen i Holship-saken som kom rett før jul 2016, Holship dreide seg om hvem som skulle losse og laste skipene på havnen i Drammen. Etter en gammel tariffavtale hadde medlemmer i Norsk Transportarbeiderforbund fortrinnsrett til arbeidet, men det danske rederiet Holship ville heller bruke sine egne ansatte. Rent juridisk handler saken om norske havnearbeidere, med Norsk Transportarbeiderforbund i spissen, kan drive med boikott for å presse frem en tariffavtale med fortrinnsrett.

Den innebar at havnearbeidere har fortrinnsrett på lasting og lossing i norske havner. Den varslede boikotten er ulovlig, sa høyesterettsdommer Skoghøy, og la til at den frie etableringsretten er fundamental i EØS-avtalen. Holship vant til slutt på alle punkter, i en avstemming der resultatet endte med 10 mot 7 dommere. LO og Transportarbeiderforbundet måtte også ut med over syv millioner i saksomkostninger til Holship. De måtte også ut med 615.000 kr til Bedriftsforbundet og 200.000 kr til LO. Holship har hele tiden ment at EØS-avtalen sikrer at hvem som helst kan etablere næringsvirksomhet ved norske havner, og at tariffavtalen med fortrinnsrett hindrer dette. Havnearbeiderne mente det for å unngå sosial dumping er helt nødvendig å skjerme dagens ordning med havnekontorer. Disse kontorene styrer arbeidskraften dit den trengs til enhver tid og eies av arbeidstagerne og arbeidsgiverne i fellesskap. Det må nevnes at saken hadde verset i det Norske rettsvesenet i noen år der Havnearbeiderne, med LO i ryggen, hadde vunnet saken i tingretten og lagmannsretten.

Hvert år sendes 10000-vis av saker til domstolen som er ferdig behandlet i alle domstoler i medlemslandene i Europarådet. De fleste avvises fort, mens mange kommer videre. Det skjedde med Holship saken. Høyesterett mente som nevnt tidligere at det stred mot den frie etableringsretten i EØS-avtalen og at den dermed var ulovlig. Torsdag 10. juni 2021 kom menneskerettsdomstolen i Strasbourg med kunngjøring om at resultatet i Holship-saken ikke innebar et brudd med EMK ((Den Europeiske menneskerettskonvensjon), men har samtidig innvendinger mot Høyesteretts drøftelse. EMD finner likevel grunn til å kommentere hvordan Høyesterett har veid Holships rettigheter etter EØS-avtalen opp mot de ansattes rettigheter etter EMK. EMD skriver at det undertiden vil kunne være nødvendig å krenke EØS-rettigheter for å sikre beskyttelse etter EMK, og at disse to hensynene derfor ikke i utgangspunktet skal veies mot hverandre.

Selv om EMD ga Holship frifinnelse så viser resultatet at det er dermed slått fast at Norge ikke kan bruke EØS-retten som argument for ikke å oppfylle forpliktelsene i EMK. EØS-retten er ikke et system som beskytter grunnleggende rettigheter på linje med EU-retten. Dette får den betydningen at norske domstoler må tolke Grunnloven selvstendig og ikke tilpasse den EU-domstolens og EFTA-domstolens tolkning av EU-rettens grunnleggende. For LO og europeisk fagbevegelse var det viktigste med denne saken at EMD slår fast at det eksisterer et hierarki, hvor organisasjonsretten står over økonomiske rettigheter som de fire friheter i EØS-avtalen. Dette har lenge vært et stridsspørsmål innenfor EU-retten, de fire frihetene er, etter at Norge er gjennom EØS-avtalen en blitt en del av EUs indre marked, med fri flyt av varer, kapital, tjenester og personer (herunder selskapsetableringer).

FN oppfordret shippingbransjen og nasjonale myndigheter om å gjøre noe med den kritiske situasjonen som om lag 400 000 sjøfolk befant seg i på grunn av covid-19.Reiserestriksjoner og forbud mot å gå om bord og i land på skip, har ført til at om lag 400 000 sjøfolk og fiskere har arbeidet mye lenger enn maksimumsgrensen på 11 måneder per kontrakt. Det samme har skjedd med ansatte på oljeplattformer. Dette er et brudd mot grunnleggende menneskerettigheter, retten til et familieliv og er en alvorlig trussel mot helse, miljø og sikkerhet i henhold til ILO konvensjon nr. 186 (MLC).

1. oktober 2020 kom de tre FN-organene: FNs høykommissær for menneskerettigheter, FNs Global Compact og FNs arbeidsgruppe for business og menneskerettigheter med en felles uttalelse hvor de ba om umiddelbare tiltak for å få slutt på den umulige situasjonen sjøfolk har kommet i, som en konsekvens av regjeringers tiltak for å begrense pandemien. De minte på om at ansvaret ikke bare ligger hos sjøfarten, men også hos næringslivet som nyter godt av varer som kommer sjøveien.. De tre FN-organene oppfordrer til dialog med fagforeninger, sivilsamfunnet og andre interessentgrupper for å finne fram til de beste tiltakene.

Regjeringen bryter forpliktelser om innreise for sjøfolk. Fredag 7. mai 2021 innførte regjeringen uten forvarsel krav om ti dagers karantenehotell ved hjemkomst for sjøfolk. Uten å snakke med næringen eller partene i arbeidslivet innførte regjeringen fredag 7. mai karanteneregler for sjøfolk som bryter Norges internasjonale forpliktelser og regjeringens egen politikk. I mai 2020 stod statsminister Erna Solberg selv på FNs talerstol og advarte mot akkurat dette, og fikk faktisk FNs hovedforsamling til å stille seg bak kravet om lettelser og fritak.

Erna oppfordret alle medlemsland til å utpeke sjøfolk som samfunnskritisk personell og implementere den internasjonale maritime organisasjonens protokoll for mannskapsskifte. Endringen skjedde med virkning fra søndag 9. mai og da måtte alle som har oppholdt seg i land utenfor EØS/Schengen være på karantenehotell ved ankomst Norge, uavhengig av om reisen var nødvendig eller ikke. I etterkant hastebestemte regjeringen reiser fra Storbritannia fikk fritak, men ville ikke gå lenger i å innrømme manglende konsekvensvurdering. Dette bryter med regjeringens offisielle standpunkt, og med ILO-konvensjonen om arbeid til sjøs, Maritime Labour Convention (ILO nr. 186), som definerer sjøfolk som samfunnskritisk personell.